De første sagene skar for eksport, de andre for internt behov. Alle elvene i Eidskog renner til Sverige. De privilegerte sagene på 1700-tallet lå på Finnsrud, Ljøner-saga lå ved Mangenvassdraget ved Bolfoss, videre ei i Leirsjøen og ei ved Kråkfoss.
Avviklingen av sagbruksprivilegiene i 1860 og åpningen av grensebanen i 1865, førte til et formidabelt oppsving for sagindustrien i Eidskog. Hittil er det registrert ca 130 sager og sagtomter i Eidskog. Tømmerdrift og sagbruk var i mange år den viktigste arbeidsplassen i bygda. En periode var Åbogen stasjon den stasjonen ved norske jernbaner som hadde størst forsendelse av planker.
Sagmuseet Gaustadsjøsaga
Saga er gitt til EMH av Ola Klanderud og Bjørn Taugbøl som er etterkommere etter tidligere eiere. Gaustadsjøsaga representerer sagtypen dobbel sirkelsag som var vanlig i Eidskog i første halvdel av 1900-tallet. Saga ble gjenoppbygd på 1920-tallet etter en brann i 1917, der den står i dag. Før stod den nede på flata der den var utsatt for flom. Fortsatt sees rester etter sponovnen som var et viktig fyringsanlegg for lokomobiler.
Saga var i drift til slutten av 1950-tallet. Dampmaskinen ble etter hvert skiftet ut med strøm. Dobbel sirkel er en fast aksel med et sagblad montert på hver ende. Reimskive for drift og reimskiver til overføring av trekkraft til sjøltrekket, kjerrat osv er montert på akselen. Ved hvert sagblad er det bygd en benk med ruller. Over rullene legges et brett som består av ei breiskive og ei smalskive som er festet sammen med en åke i bakenden. Under brettet er det en kamgang som har inngrep med et tannhjul som kan kjøres fram og tilbake. I enden av akselen sitter ei skive som settes i inngrep med indre delen av et dobbelt drivhjul. Brettet går fram. Settes skiven i inngrep ytterkanten av drivhjulet går brettet bakover. Dette er altså sjøltrekket. Brettet og sagbladet må være være i vinkel til hverandre for å få riktig skur. Det er kantside og kløvside. På kantsida tas det to eller tre snitt av stokken. Stokken legges etter merker i brettet for rett dimensjon. På kløvsida er det stillmaskin, jernplate med to ruller som stokken styres etter. Her bestemmes tjukkelsen på plankene eller borda.
Det trengtes 11 – 13 personer på ei slik sag: 2 sagmestre, 1 kantmester, 1 kløvmester, 2 bakgutter, 3 sjauere, vedkapper, sponjekk
Lokomobilen
Produsert av Waldemar Foster & Co, Lincoln, England 1895, serienr.2149. Sertifikat for dampkjel nr. 3959, og har 10nom. HK. Maskinen ble importert til Norge av Heimdal Maskinforretning i Kristiania. Da maskinen var underlagt Arbeidstilsynets kjelekontroll av 1928 var det Westye Egeberg & Co som eide den, og maskinen stod i ei sag i Grue. Samme året ble den solgt til firmaet Lauritz Sæthern som sammen med et annet Eidskog – firma, Herman Sæthern hadde store uthogstdrifter på Finnskogen. Fra 1933 har maskinen vært Eidskog. Etter en brann i 1941 ble maskinen sendt til restaurering hos firmaet O. Jacobsons verksted i Oslo. Fra 1948 og fram til 2002 stod maskinen lagret. Lauritz Sæthern overlot den i 2002 til EMH som startet oppussing av den pånytt. En ivrig gjeng holdt til i åra 2002-2004 i den gamle brannstasjonen på Vestmarka: Arne Bentengen, Alvin Thorsen, Uno Bull og John Høgåsen.
Sponovn
Sponovnen i Gaustadsjøsaga er murt opp etter tegningene til Norsk Patent nr.18833 av 28.mars 1908, innehaver firmaet Lauritz Sæthern. Sponovnen ble murt opp av murermesterne Simon Flatby og Arne Finsrud.
Prinsippene for sponovn: Sponovn er et fyrkammer på ca 1,5×1,5m grunnflate og 0,6m høyde under hvelvet, med rist og askeskuff under. Foran på ovnen er det fleire luftventiler og en dør inn til fyrkammeret. Fyrkammeret har ei rist over askerommet. Oppå ovnen er det et rundt hull for fylling av spon i ovnen. Ovnen var plassert foran lokomobilen med toppen i plan med bunnen på lokomobilens fyrkasse. Bunnen i maskinens fyrkasse var fjernet slik at varmen og røykgassene fra sponovnen trakk opp i maskinens røykkanaler. Sponovnen ble først fyrt opp med ved før den kunne fyres med spon. Ved fyring av fersk spon ble temperaturen 800-900º . Spon var et avfallsprodukt. Det var derfor viktig å kunne nytte denne. Bakhonen ble til trekull. Etter 1950 var det elektrisiteten som overtok for fullt som drivkraft på sagbruka.
Kilder:
Fire artikler i Jul i Eidskog 2004, av Lauritz Sæthern, Kåre Delviken og Dag Nilsson, utg. Eidskog Menighetsråd/ Vestmarka Menighetsråd.