Historien om Almenninga

Almenninga er ryddet en gang i ekspansjonstida mellom vikingtid og Svartedauen, og har beholdt navnet for den opprinnelige bruken av området.

Eldste skriftlige belegg er at garden er nevnt i biskop Eysteins jordebok fra 1394 hvor kjerka på det tidspunkt eide en part i garden. Skattelister på 1500 – tallet viser at Almenninga betalte middelalderskattene leidang, vissøre og fôring, og det tyder på at garden ikke ble lagt øde i forbindelse med svartedauen. Rundt om i Eidskog er det fleire gardsbruk som kalles “Øgarn” og slike er det to av i nærheten av Almenninga, med Rambølsødegarden som den nærmeste, opprinnelig navn Haugeby, som ble brukt i skattelister på 1600 – tallet.

Almenninga ble i løpet av 1700-tallet oppdelt i fire bruk, “Austun”, “Vestun”, “Nordstun” og “Nystun”. Disse utgjorde et klyngetun, en vanlig bosettingsform slik det var vanlig i Eidskog fra ca 1650 og fram til 1820-tallet og seinere da utskiftningene startet for fullt. På Almenninga ble tunet på “Nordstun” flyttet ut ca 1900, og tunet til “Nystun” tidlig på 1950-tallet. “Nystun” har fortsatt vegrett rett forbi gangen på våningshuset i “Austun” men har akseptert et le i skigarden vel to meter unna. På Østfjell i Eidskog ligger fortsatt tuna tett i tett. Bygdetunet består av de to gjenværende tuna “Austun” og “Vestun”.

Almenninga har en fortsatt tydelige spor etter teigblanding,et godt eksempel på dette er at kjellerbua til bygdetunet ligger på grunn til tre eiere. De nåværende matrikkel-gardene Kråkfoss og Skjølåa har en gang hørt til den store Almenningsskogen. Det hørte betydelige gardsskoger til hvert bruk på Almenninga. Mye skog er blitt frasolgt, et salg som startet på 1700 – tallet da store trelasthandlere i Oslo/Kristiania og i Halden/Fredrikshald startet oppkjøpet av skogene i innlandet. I Kråkfoss ved grensesjøen Tangsjøen, var det i siste kvartdel av 1700-tallet og et stykke inn på 1800-tallet et betydelig priviligert sagbruk. I Kråkfoss bodde det finner i fleire generasjoner, den kjente bygdekunstneren Abraham Skärnäset i Skillingmark er etterkommer etter disse.  “Austun” Almenninga representerte i si tid et middels gardsbruk i Eidskog. Eidskog bygdetun Almenninga er på vel 12 mål.

Husa til “Austun” Almenninga er gamle, og ligger på rekke etter hverandre langs den gamle ferdselsvegen eller gutua. Våningshuset haropprinnelig bare hatt to rom med grue, omgjort til fire rom noe før 1900, kjøkken og kjøkkenkammers, stue og stuekammers. I andre etasje er ett rom gjort ferdig, resten er kott og loft, ikke fordi de tidligere eierne ikke hadde råd til å gjøre det i stand, men fordi de ikke hadde behov for det og ble for gamle. Det er innlagt vatn, strømmen kom til denne delen av Eidskog i 1918.

To tømmerlåver, den ene med tømmerfjøs, den andre med stall med stall, bu med mjølbøle fra 1794 og inngravert davidsstjerne som skydd mot onde makter, kjellerbu, veslestue og et smieskur nede ved elva hvor det var vaskeplass og badekulp. Her er det også et lite pumpehus.

 De underste stokkene i uthusa var gjennområtne, disse er skiftet ut og bygningene er rettet opp. Det er drenert rundt alle bygningene. Bølgeblikktakene har reddet bygningene fra ytterligere forfall. Det gjenstår restaurering av fjøset og stallen samt innredning og utstilling av all redskap, men alle råteskader er utbedret.

 Det har heile tida vært meninga at Almenninga skal kunne brukes aktivt, også på vinterstid, derfor er samtlige ovner gjort i stand etter de krav som er til ovner i dag, uten at en egentlig har gått for mye på akkord med antikvariske prinsipper – det er satt inn nye ovnsrør, lagt nye plater under 6 ovner, av i alt 7, kun plata under kjøkkenovnen ble godkjent, ny ildfast stein er satt inn i tre av ovnene.. Innvendig er stuene malt i farger som tidligere har vært der, f.eks. i stua hvor den lysegrønne fargen var bak skapet. Det er malt golvbrunt rundt linoleumsteppet slik det var opprinnelig. Kjøkkenet og kammerset er beholdt slik de var da Eidskog museum overtok, også platene på veggene som hører med til moderniseringsbølgen på 1950 – tallet, og som alle i dag synes er stygt, inkludert alle medlemmer av Eidskog Museums – og Historielag, men etterat alle møbler kom på plass, synes nok de fleste at det er ok.

 Heller ikke i andre etasje er det forandret noe, rommet som var gjort i stand er innredet som et gjesterom / kårrom med møbler fra et tilsvarende sted som Eidskog Museum har arvet møblene fra. Loftet og kottet er støvsugd og innredet som “raritetskabinett”, dvs at der stilles ut forskjellige saker som museet har fått opp gjennom tidene. Dette var et populært tiltak.

 Tunet til “Vestun” Almenninga har meir form av en trekant eller firkant om en tar med garasjen som opprinnelig var i bruk som stall for Aurora Haneborg fra Aurskog som eide dette bruket en periode. Hun hadde også et rom til disposisjon i huset under sin reise til eiendommer i Skillingmark.

 Husa har trolig samme alder som i “Austun”, men bua er flyttet fra et annet sted og oppført ca 1862. Det er tilsvarende omfattende restaureringsarbeid som er nødvendig i “Vestun” som i “Austun”. Våningshuset i “Vestun” er fireromsstue lik “Austun”, her er de to stuene blitt tapetsert, den ene stua etter moten på 1950-tallet med en rød vegg og tre grå. Det har aldri vært innlagt vatn i “Vestun”, vatnet har vært veivet opp fra en 9,5m djup brønn, nygravet i 1947. Det pågår diskusjon om å møblere våningshuset i “Vestun” i 1950-tall og 1960-talls stil. Det er satt inn parafinkamin i ene stua. Andre etasje er ikke innredet.

Den gamle ferdselsvegen fra Sverige/Skillingmark går gjennom tunet på Almenninga, kongevegen som de gamle på Vestmarka sier. Ikke fordi de gamle kongene reiste der, men fordi dette i kong Kristian V’s tid ble en betegnelse på offentlige veger. Det er fortsatt tradisjon i denne delen av Eidskog om atpilegrimene kom her i middelalderen.